Fastlegeordningen – en pasientrettighetsordning

En lege som er din faste behandler og som henviser deg videre i helsetjenesten om det er nødvendig, betyr mye for å bedre befolkningens helse ‒ både i industrialiserte land preget av et spesialisert helsevesen og i utviklingsland

Fastlegeordningen er en pasientrettighetsordning. Det er du som borger som har rett til å velge din lege – og ikke legen som velger deg.  Du har rett til å bytte fastlege inntil to ganger pr år, noe som er et incitament for legene til å bedre sin tilgjengelighet og gi god behandling.   

Bindeledd

I Stortingsmelding nr. 23 (1996‒97. Trygghet og ansvarlighet er fastlegens rolle som døråpner tydelig beskrevet:

”Allmennlegen skal være pasientens fastpunkt, både før og etter innleggelse i sykehus. Hun skal sørge for at pasienten kommer til rett spesialist til rett tid og ‒ kanskje like viktig ‒ passe på at det ikke kommer for mange spesialister inn i bildet. Ingen er tjent med at pasienter blir kasteball mellom "superspesialister" som fordyper seg i hver sin lille flik. Noen må se mennesket i sin helhet. Allmennlegen skal være bindeleddet mellom sykehus og hjemmetjenester, mellom behandlingstilbud og gjenopptreningstiltak, og mellom behandlingsapparatet og pleie- og omsorgstjenestene.

Jo dårligere kunnskap allmenlegen har om sine pasienter og jo mindre forpliktende forhold det er mellom lege og pasient, jo større er risikoen for at pasienten havner hos spesialist uten at det er nødvendig, eller havner hos feil spesialist, til feil tid ‒ eller enda verre ‒ ikke blir henvist til spesialist når det trengs.”

Folketrygden

For mer enn 40 år siden ble Lov om folketrygd vedtatt i Stortinget, som den viktigste sosialpolitiske reform i Norge noen gang. Loven bygget på tidligere særordninger for grupper og for dekning av enkelte livssituasjoner med frafall av økonomisk inntekt, utviklet fra 1885 og fremover.

Et viktig grunnelement i Folketrygdloven var at befolkningen ble gitt økonomisk trygghet rett til  helsehjelp og livshjelp ved sykdom og uførhet. Enhetlige nasjonale standarder dannet grunnlaget for innholdet i rettigheten, mens finansieringen skulle skje ved beskatning og fondsoppbygning på nasjonalt nivå. Folketrygden finansieres ved avgifter fra arbeidsgiverne, trygdeavgifter fra medlemmene med arbeidsinntekt og tilskudd fra staten.

Lov om folketrygd var en stor reform basert på bred politisk konsensus om behovet for å avvikle lokale ordninger som medførte til dels store forskjeller i tilgangen til helsehjelp. Det norske trygdesystemet er et rettighetssystem for rett til trygdeytelser.

Stykkprisfinansiering

Snart et halvt århundre senere, har vi i dag en robust allmennlegetjeneste hvor stykkprisfinansiering ‒ basert på folketrygdlovens prinsipper – fortsatt er et statlig ansvar som sikrer like rettigheter for alle.

Omfanget av stykkprisfinansiering har vært drøftet med jevne mellomrom. Fra 1984  ble det stilt som krav for å oppnå trygderefusjon at legen hadde driftsavtale med kommune eller fylkeskommune. Målet med ordningen var ikke å begrense stykkprisfinansieringen, men å sikre en bedre geografisk spredning av legene.  

Da fastlegeordningen ble innført i 2001 vurderte Stortinget at det var formålstjenlig å videreføre stykkprisfinansiering via folketrygden. Finansieringsordningen av allmennlegetjenesten ble derfor opprettholdt, med basistilskudd fra kommunen, egenandeler fra pasientene og trygderefusjon fra Folketrygden.

Effektivitet og kontinuitet

I kommunehelsetjenesten skiller fastlegenes tilbud seg fra andre helsetjenester gjennom høy grad av tilgjengelighet og fleksibilitet. Høy produktivitet og innsats fra allmennlegene antas å ha sammenheng med valget av driftsform (næringsdrift) og finansiering. Det at fastlegene selv eier sine virksomheter bidrar også til at fastlegene er de mest stabile aktørene innenfor kommunale helse- og sosialtjenester.

Fastlegen – en person og ikke en organisasjon

Fastlegens arbeidsform er knyttet til personlig ansvar for drift av virksomheten og for behandlingstilbudet. Forskning viser at den personlige relasjonen og den terapeutiske alliansen som bygger på kjennskap og tillit, er et sterkt virkemiddel for å levere helsetjenester av høy kvalitet.

Legeforeningen har de siste 20 år arbeidet for å styrke kapasiteten i allmennlegetjenesten blant annet for å kunne håndtere økende utfordringer knyttet til en demografisk utvikling med flere eldre og kronisk syke. 

Noen hevder at incentivstyrte allmennlegetjenester svekker arbeidet rundt svake og utsatte pasientgrupper med sammensatte behov. Det er ikke dokumentert at det er slik. I den grad det er undersøkt, finner man ikke at leger på fastlønn gir et bedre tjenestetilbud til såkalte svake grupper.