God samhandling i helsetjenesten må tuftes på tillit

Tillit er skjøre greier. Det tar tid å bygge opp, men er fort gjort å rive ned. Tillit er noe man gjør seg fortjent til, og knapt kan kreve. Ordet skrives betegnende nok likt begge veier.

Tradisjonelt har vi en høy grad av tillit mellom mennesker, og mellom mennesker og myndigheter i Norden. Det er faktisk økonomisk lønnsomt. Summen av det uformelle samarbeidet som daglig foregår på kryss og tvers mellom folk og mellom folk og ulike myndigheter, hviler på tillit og normer som er bygget opp over lang tid. Tillitsfull samhandling mellom mennesker og mellom mennesker og myndigheter, gjør samfunnet bedre, smidigere og mer effektivt.

Generelle, offentlige velferdsordninger, hvor tjenester og økonomiske overføringer gis på bakgrunn av statsborgerskap og ikke ut fra størrelsen på lommeboka, har i stor grad vært medvirkende til den store tilliten som hersker i samfunnet vårt.

New Public Management − en fare for fagpersoner?

Jeg opplever nå en gjensidig sviktende tillit mellom fagfolk og myndigheter. Det kommer til syne gjennom økt byråkratisering og kontrollbehov fra myndighetenes side.

"New Public Management" er et begrep som har vært benyttet for å beskrive en rekke reformer innenfor offentlig sektor siden 1980-tallet. Tanken har vært å øke effektiviteten innenfor offentlig sektor samt bedre myndighetenes kontroll gjennom såkalt målstyring, styring mot omforente mål. Denne tenkningen har imidlertid ført til et hurtigvoksende kontrollbyråkrati.

Økonomiske organisasjonsmodeller kan fungere vel og bra i det private næringsliv, der målet er å tjene penger. Men i offentlige organisasjoner som helsetjeneste og skole, er målene langt mer flertydige og kan for en stor del ikke tallfestes.

Den kjente statsviter fra Bergen, Frank Aarebrot, har sagt om de ulike ledelsesmodellene i etterkrigstiden at dagens modell, New public management, er den verste av dem alle fordi den i tillegg til å være dum også er ondskapsfull.

Ifølge Aarebrot kjennetegnes New Public Management av følgende tankesett:

• Brukerundersøkelser er viktigere enn fagfolks mening 
• Fagfolk tenker først og fremst på egne interesser 
• Bare «ansvarlige» toppledere skal snakke med politikere og uttale seg til media

Skolen er i ferd med å kveles av rapporteringskrav for å tilfredsstille myndighetenes kontrollbehov. Store deler av helsetjenesten likedan. Fagfolk får ikke lenger bruke tid på selve arbeidet, men bruker en uforholdsmessig stor del av tida på rapporter om hva som er gjort og ikke gjort. Men lærere og sykehusansatte synes å innfinne seg med situasjonen. Det synes å råde en stor grad av oppgitthet.

Vinterens voldsomme fastlegeprotester bør vurderes mot dette bakteppet. Myndighetenes økende kontrollbehov er ødeleggende. Det går på tilliten og arbeidslysten løs. Det er farlig.

Når skal byråkrati og ansvarlige politikere ta dette på alvor?